Julen, dobbeltmoralismens høytid?

Så var julen kommet igjen. Altfor fort mener noen, mens andre har sett frem til høytiden et helt år.
Og det er ikke bare julefantastene som har sett frem til julen.
Handelsstanden får ikke startet julefeiringen i butikkene tidlig nok.
Også tenker jeg på at julen skal minnes Kristi fødsel. For en utrolig lang fødsel det må ha vært. De første juleeffektene kom jo til syne allerede i oktober.
Jeg streifes av tanken om at noen prøver å utnytte julen.

Det er da ikke riktig at noen skal trekke økonomiske fordeler av julen! Et stort flertall av oss begynner å bli veldig lei av dette.
Leserinnlegg, meningsmålinger og blogger viser klart og tydelig at stort sett alle er lei av julen nesten før den har begynt pga dette kjøpepresset vi utsettes for før jul.
Så da er vi alle enige om at handelsstanden utnytter julen.

Men hvordan er det egentlig med vår egen samvittighet i forhold til julen?
Hvor mange kan med hånda på hjerte si at de feirer julen på grunnlag av det den egentlig skal feires for?
-Kristi fødsel, vil mange si dersom de blir spurt hvorfor vi feirer jul. Men feirer vi egentlig jul pga av det?
Kan det være slik at julen er en fantastisk sjanse til å være litt "kristen" en ukes tid for da kan man med gyldig grunn følge fridager og andre goder som følger med det å feire jul?
Hadde like mange feiret jul dersom det ikke fulgte med helligdager og tradisjonell "spise-og drikkeorgie" på kjøpet?
Neppe.
Skal man ikke da også gå i kirken på søndager og i tillegg følge andre kirkelige tradisjoner?
Det blir liksom ikke like interessant å være kristen da, når kirkeklokkene ringer inn til gudstjeneste.

Dobbeltmoralisme.
Julen kan nok for de fleste beskrives som noe tradisjonelt og familiært, men med en bismak av
Er ikke de aller fleste fanget i dobbeltmoralismens felle idet de setter seg til bords den 24. desember og skal være med å "feire" jul?
Og hvor mange preges av dårlig samvittighet for å snylte på andres goder i julen? Ingen gjør egentlig det.
Hvor mange ønsker å sitte på sidelinjen for å se på at de kristne får sitt "firmagode" som julen egentlig er, uten å få ta del i det selv?
Julen blir jo nemlig å regne som et firmagode, eller sagt på en annen måte, "livssynsgode".
Julen burde jo egentlig være forbeholdt de som iløpet av året utøver de andre "pliktene" som kristen også.
Hva hadde du sagt om en utenforstående fikk delta på julebordet ditt, uten å ha gjort sin innsats for firmaet.
Man kan kanskje spørre seg hvorfor man skal være kristen, når alle kan være med på å dele på godene uansett.
Kristne vil nok kanskje hevde at det fins fleree goder ved å være kristen enn julen, men den debatten tar vi ikke nå.

Men lar vi dette gå innpå samvittigheten vår når vi lener oss godt tilbake i lenestolen 1.dag jul, og nyter fridagen vi ikke har fortjent?
Følelsen av å nyte andres goder virker ikke merkbart inn på en ekte dobbeltmoralist.
Slik som medgangssupporterne er med og feirer sitt lags suksess er vi med og tar i ett tak når de kristne skal kose seg.
Vel, godt er det jo ihvertfall at det er mange som er slik da.
Vi er jo verdensmestere i å unnskylde våre egne feil ved å argumentere for at også andre har gjort samme feil.
Så selvfølgelig skal vel også du få være litt kristen i slutten av året så du får være med å feire jul, for det gjør jo naboen. Og naboen hans...og alle gjøre jo det.....

Så med billett liggende foran meg til det katolske landet Polen pakker jeg nå kofferten for å tilbringe julen i sin helhet der.
Det skal bli spennende å se hvordan det fungerer der i forhold til her.
For der er nok ganske motsatt av hva det er her.
Der er jo de som feirer jul faktisk rettmessig troende, og de har jo faktisk gjort seg fortjent til å feire jul.
Og siden de fleste der har en hardt presset økonomi, går heller ingen lei julen i november slik som mange gjør her.

Kanskje vil noen tenke at jeg er imot dobbeltmoralisme som nevnt ovenfor.
Neida, overhodet ikke. Jeg har selv nytt ribbe, fridager og fester i julen, og det har jeg tenkt å fortsette med i fremtiden også. Fortjent eller ikke.
Så min oppfordring er at dere som blir igjen her i Norge i julen bare gjør som vanlig og feirer jul med like god samvittighet som alltid.
Og husk, julen varer helt til påske. Og da er det bare å nyte livet som dobbeltmoralist igjen......


GOD JUL OG GODT NYTTÅR TIL ALLE LESERE !!!!

Julebord - et "must"?, eller kanskje bedre å bli hjemme??!!

Da har startskuddet for årets julebordsesong gått, og restauranter og pubeiere skor seg for høy stemning og lav moral.
Det er tiden da de sykmeldte viser seg igjen blant kollegaer, og de sjenerte ikke blir fullt så sjenerte.
Det kan for utenforstående se ut som om det er utlyst "drite-seg-ut"-amnesti i bedriften som har sitt årlige julebord.
Upassende kommentarer og flaue innrømmelser blir kastet ut som bumeranger hele kvelden, men mange har nok opplevd å bli truffet av denne bumerangen i bakhodet på mandagen. Og den kommer noen ganger hardere enn man hadde tenkt.

Hva er det som skaper slike tilstander, som nesten har blitt et lite fenomen i Norge?
Det er da nok helger i resten av året man kan ta utpå med kollegaer. Og det er antakeligvis nok penger blant folk at de fleste har råd til både en og to turer på byen ellers i året også.
Allikevel er det lett å se at hvert eneste år når bedriften lokker med julemiddag og noen gratis drinker, så er det nesten ingen som tar seg råd til å gå glipp av denne happeningen. Og du verden som folk orker mer mat og drikke når det er gratis. Skjorteknapper som ikke tåler trykket fra en bunnløs mage spretter ukontrollerbart rundt i salen etter at inntak av porsjon nr 3 er unnagjort. Ribbefett og saus tørkes nesten uten unntak av med et allerede fett slips som er knytt rundt panna eller fortsatt klamrer seg rundt halsen.
Det høres veldig negativt ut når man fremstiller det slik.
Utvilsomt er det jo mye positivt som kommer frem under julebords-tiden også.
Følelser både om og for kollegaer og sjefer, som man til vanlig temmer når man er på jobb, får fritt utløp. Og noen ganger kan det jo til og med vise seg at kontordama du har sikla på et halvt år hadde de samme følelsene for deg. Ihvertfall denne kvelden.

At det arrangeres julebord med følge kan være både bra og ille. Mang et følge har nok angret på at de ble med på mannens eller konas julebord, da alle vitser, taler og morsomheter kan bli veldig interne utover kvelden. Og kanskje kan man oppleve et par nye sider ved ektefellen sin nettopp denne kvelden. Også dette på godt og vondt.
Har mannen din nektet å bli med på dansekurs fordi han hater å danse? - hvorfor danser han da hele kvelden med firmaets kontordamer ??
Uff, slike opplevelser er ikke morsomme, og man kan spørre seg om følelsen kan bli verre.
Ja!, er min påstand.
En ting er når den som arbeider i bedriften gjør et par "dumme" ting i løpet av kvelden. Det lar seg som regel ordne opp igjen på mandag, og det er ofte ingen som blir veldig overrasket heller, fordi de kjenner denne personen godt.
Men tenk deg at du skal på julebord i bedriften du er ansatt i, og følget ditt tar helt av i løpet av kvelden. Gjerne da tidlig på kvelden med upassende høye kommentarer under middagen, og utover kvelden utarter det seg i en rekke flaue hendelser. Og man kan jo ikke nekte kona si å danse med kollegaen sin heller. Eller kan man det når kona di midt i dansen har "satt" seg på låret til kollegaen din, mens han taktløst prøver å presse hennes brystparti hardere imot seg?
Ikke vet jeg, men å vite at følget ditt er det store samtale-emne blant samtlige dagen derpå er ikke noe særlig.

Gratis-bonger er bestandig populært. Det er alltid morsomt å følge med på de som forsiktig smyger seg rundt bordet og plukker gratis-bonger der det ikke sitter noen.
Også er det jo de som kjører alkohol-fri kveld da. Følelsen av å være kjøttstykke blant gribber kommer man sjelden nærmere.

Et lite tips må være å legge meninger om lønn, sjefer og annet man for gjort svært lite med denne kvelden hjemme.

Startskuddet har akkurat gått for årets sesong, så det er bare å dobbeltsjekke at man har meldt seg på, finne frem de fineste klærne man har og få startet vorspielet.....

Tiden - hva er egentlig det?

Tiden er noe alle har et forhold til. I noen sammenhenger er det å ha mye av den positivt, mens i andre sammenhenger vil det være positivt å ha så lite som mulig av den.
Er tid nyttig da, eller er tid ofte overflødig?
Hva er eksakt definisjon på "tidsklemma"?
At mat og velferd sees på som skjevfordelt i verden er det liten vits i å diskutere.
Men kan man klage på at man har for liten tid?
Alle har vel like god tid. Det er jo ikke slik at for noen så går sekundene fortere enn for andre.
Likevel kan man høre folk klager over dårlig tid. Fort gjort er det å ta seg selv i å gjøre det samme.
Man klager jo ofte fordi man vet at andre har det bedre enn seg selv. Men hvordan kan man klage når man vet at alle er likestilt fra dag nummer 1.
Tiden har aldri favorisert noen, slik at den har tikket fortere for noen enn for andre.
Man kan ikke bestikke tiden til egen fordel.
Men fra idrettsverden hører vi mange ganger at reportere har misforstått akkurat dette, for alle har vel hørt ifra en fotballkamp at "tiden jobber for det røde laget".
Tiden jobber ikke for verken den ene eller andre den. Bare så det er sagt.

Hvordan oppleves tid for ulike personer?
Opplever yngre mennesker tiden annerledes enn eldre mennesker?
Akkurat når er det man plutselig begynner å like familieselskapene man hater som yngre.
"skal vi ikke snart reise hjem" er noe alle har hørt, og noe alle har sagt som yngre. Dette sies jo fordi man føler at tiden går sakte og man føler at man har brukt en evighet av tid der man er.
Som eldre har man kanskje lyst til å bli lenger enn som ung.
Opplevelsen av tid er derfor avhengig av noe. Men hva?

Morsomt / kjedelig er kanskje de viktigste faktorene som lurer oss.
Har man det moro så flyr tiden avgårde uten at man tenker på det.
Kjeder man seg, så oppleves tiden som utrooolig saktegående.
Men i realiteten går tiden like fort i begge situasjoner. Men hvem har vel noengang brydd seg om realiteten?

Er tid noe man kan gi til andre for så sitte igjen med mindre av selv?
Av uttrykket "gi meg litt tid", så kan man kanskje oppfatte det slik. Hvordan går man frem når man skal gi bort tid til andre. Iflg Wikipedia er tid bare et abstrakt begrep. Jeg tror tid er det eneste abstrakte folk skulle ønske de hadde mer av. Ikke alle, men de fleste ihvertfall.

Tid er laget for å skape misforståelser og feilbrukte uttrykk.
"Tiden går så fort nå frem mot jul".... Feil, tiden går ikke fortere nå enn ellers. Vi lar oss lure. Det bare føles slik. Hvorfor lar vi et abstrakt begrep lure oss?
Ingen har til nå klart å stoppe tiden, men mange har prøvd.
Det eneste vi kan oppnå i forhold til tid er å la den jobbe for oss.
Tiden er antagelig det verste man kan ha imot seg. Nådeløst jobber den videre uansett....
- noe som minner meg på at jeg ikke har mer tid til å blogge nå.... :)

Bryllup bør feires skikkelig !!!!

Bryllup har de aller fleste fått et forhold til.
Om man ikke er gift selv så har ihvertfall de aller fleste vært gjest i bryllup.
Noen har opplevd det å gifte bort sin beste kamerat som rene begravelsen med tanke på hans valg av livsledsager. Hva er egentlig verst:
* miste en kamerat som man begraver en gang og aldri ser mer
* miste en kamerat man vet lever i beste velgående i en kvinnes fangenskap

Heldigvis kjenner jeg fortsatt noen som ikke har trengt å si opp kameratskap eller sesongkortet til FFK, bare på grunn av at de har giftet seg.
Derfor har jeg fortsatt en god følelse til det å gifte seg.
Forholdet til bryllup ble bare litt annerledes etter sist helgs bryllup.

Torsdag ettermiddag gikk turen til Ystad for å rekke ferjen til Polen.
Med følelsen av at man sikkert hadde glemt noe viktig var det bare å få kommet seg avgårde.
Båter og barnefødsler har det til felles at de ikke venter på noen dersom man kommer for sent.
Som stor fan av "just-in-time"-prinsippet ankommer vi sjelden noe særlig før vi strengt tatt må.
Og nå som pass-kontrollen er borte mellom Sverige og Polen kan vi jo komme enda litt senere.

Tar man turen Ystad-Swinoujscie så ankommer man kl. 07.00 om morgenen på havnen i Polen.
Helt perfekt med en god natt søvn ( ehh, litt søvn ihvertfall ) når man har en lang dag foran seg.
Siden bryllupet vi var bedt til ikke var før på lørdag valgte vi å holde oss langt unna de forberedelsene der på fredag. Alltid godt å kunne gjemme seg bak uttrykket "jo flere kokker, desto mere søl".










På polsk vis spiste vi frokost i bilen på en parkeringsplass utenfor et kjøpesenter i szczecin.
Å være på tur med to par fører til en viss følelse av ensomhet.
Min reisevante turkameret Tor-Erik hadde med dama si, Kristin.
Bror min Trond Vidar hadde med seg Kristine.
Og jeg.......alene!!!



























Mens jeg oppsøkte bekjente i poznan fartet de andre rundt i storbyen szczecin hele dagen.
Gleden var da for min del stor når jeg fikk høre at de hadde booket hotell-rom til meg.
Blir man husket på så er jo følelsen av ensomhet mindre :)
At de selv lå nærmest og nest-nærmest heisen, mens jeg hadde fått rom LENGST inn i gangen ble jo bare en bagatell. Så lenge isbiter, strykejern og annet nyttig hotell-accessories allikevel blir fraktet av hyggelig polsk arbeidskraft helt inn på rommet spiller det jo liten rolle hvor man har rom. Det er ihvertfall slikt man må trøste seg med etter å ha slept kofferten fra heisen og helt inn på rommet.
Fredagskvelden gikk med til å gjeste det populære utestedet City Hall.
At Borat jobbet som Dj her når han ikke spiller inn film var for oss ukjent, men helt åpenbart når man tok en kikk bort på han som stod for musikken.

Lørdag og totalt uvitende til hva dagen og kvelden egentlig vil bringe...
Å ha takket ja til forespørselen om å kjøre brudeparet i bryllupet friskt i minnet måtte man jo komme seg tidlig opp og avsted for å liksom være tilstede og klar til sjåfør-oppdragene skulle starte.
Etter å ha gjestet polen en rekke ganger har man jo fått inntrykket av at polakker sjelden planlegger mer enn de må. Sjelden er det mer riktig å bruke uttrykket "ta ting på sparket" enn her.
Det skulle vise seg å prege resten av dagen....

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle starte mine "kjøre-oppdrag" klokken 14.00, men tenkte at det ville være smart å komme et par timer før. Som sagt har jeg vært en del ganger i polen tidligere, men tydeligvis ikke nok, for jeg ble allikevel litt overrasket når brudens mor ringte meg kl. 10.55 og fortalte at det var 5 minutter til brudeparet skulle fotograferes. Da befant jeg meg ca 6 mil unna og ikke noen mulighet til å rekke det selvfølgelig. Hvordan de skulle komme seg til fotografen ble bare første del av en rekke hendelser man rett og slett bare må ta på sparket. Fotografen var heldigvis av typen som ikke hadde altfor mange oppdrag, så om han ventet en time var ikke det noe problem. Så da jeg ankom var jeg mer stresset enn brudeparet selv. Det tror jeg neppe ville skjedd her hjemme.
Bryllupet startet kl. 17.00 i kirken, og det å skrive om hver enkel hendelse fra kl. 12.00 til klokken 17.00 tror jeg ville fått mange til og revurdere frieriet de går rundt med i magen.

Her sitter brudens far og har det ennå ikke travelt med å få på fin-klærne.
Det var ikke før han kom til å tenke på at klærne lå i en rense-butikk i en by 2 mil unna at han begynte å bli litt stresset. Stresset, men ikke videre bekymret selvfølgelig.

Klokke og tid blir ikke helt det samme når man lever livet i en by som står stille fra før. Det føles egentlig slemt å skrive det slik, men opplever man det så kunne man ikke blitt mer enig.

Etter at vi hadde vært i kirken bar det avgårde i bilen mot bryllupslokalet. Jeg kjørte brudeparet og forloverne. Og etter oss kom brudefølget.
Det var 2 mil å kjøre. Må innrømme at det føles litt unormalt å tute nesten sammenhengende denne veien. Med en litt overivrig forlover ved siden av seg, var det umulig å stoppe tutingen. Da jeg prøvde meg på en liten kilometer med pause var han raskt frempå og minnet meg på at her var det bare å sette bilens bærte igang igjen.

Vel fremme ved bryllupslokalet venter det oss en polsk hyperaktiv trekkspill-trubadar. Jeg har ikke fått opp døren engang før han stikker trekkspillet inn i bilen for å "spille oss ut av" bilen. Det er bare å komme seg inn i lokalet og la festen begynne. Inne venter det oss 2 polske entertainere på hvert sitt yamaha-orgel. Merkelig at disse orglene ikke klarte å spille annet enn polsk folkemusikk absolutt hele kvelden. Entertainerne gjorde sitt beste ved å stemme i på de polske (nid)visene.

Det ble ikke servert øl og vin til maten som jeg kanskje hadde forventet.

Istedenfor var det brus og vodka.

Bryllup handler om skåling fra små

shot-glass med vodka. Brus brukes kun for de som ikke orker sprit-smaken.
Det var leker, dans og drikking til langt på natt.

Vi som bodde på hotellet festlokalet var i skal ikke klage.

Vi trengte bare å gå ut døren og opp en trapp, og dermed var vi på hotell-rommet.

Rimelig sliten, bedugget og ikke helt i form våknet jeg opp på søndag.

Skal innrømme at motivasjonen for å gå på en ny fest på søndag kl. 13.00 ikke var helt på topp.

Men søndagen var det bryllupsfest dag nummer 2.

Bordet stod pyntet på ny, og sporene fra nattens fest hadde de klart å vaske ut av huset.

Da var det igrunn bare å sette seg ned ved bordet og vente til at man igjen skulle igang med skåling. Skulle kanskje ikke tro at søndagen ble dagen da man festet, men siden holdningen gikk litt mer i retning av at det var denne dagen man skulle drikke opp "restene" så er det klart det ble fest. Og denne varte utover søndagskvelden. Litt spesielt å fest midt på dagen egentlig.

At noen sovnet må man kanskje ikke slå så hardt ned på med tanke på 2 dagers høyt alkohol-inntak.

Med andre ord en interessant, men morsom opplevelse. Kan anbefales på det sterkeste.

Når hensikten var god....

Misforståelser er vel kanskje det mest kjente fenomenet for "waste of time".
At kommunikasjonen stopper opp et sted i sender-mottaker sirkelen.
Er det da nøvendigvis alltid mediumet som blir brukt for å formidle budskapet som er feil?
Ifølge enhver lærebok på område er det det som er problemet.
For eksempel at man burde ringt istedenfor å skrevet mail eller omvendt.
Feil mener jeg. Det er ikke nødvendigvis alltid slik.

Det er følelsen som mottakeren sitter igjen med etter at beskjeden er overlevert som betyr noe.
For å være påståelig så mener jeg at altfor få tenker over dette når de gjør noe for/gir en beskjed til andre.
Har du noen gang følt at utakk er verdens lønn!?!
At det du gjorde med god hensikt ikke ble tatt godt imot??
Uansett hvor irritert du kanskje blir når du tenker på sist du hjalp en utakknemlig nabo eller kamerat, så vil jeg påstå at det hele er din feil. Ihvertfall i veldig mange tilfeller.

Jeg mener at før man har til hensikt å gjøre en god gjerning så bør man tenke litt igjennom hva som blir oppfattet som bra/ikke bra.
Skjønner fortsatt ikke hva jeg mener?? Jeg skal prøve å forklare.
Altfor mange påtår seg oppgaven å bestemme hva andre føler er bra eller ikke bra.
Det er da selvfølgelig naturlig å tenke at det man selv syns er bra, syns andre er bra også... men er det alltid slik??? Nei, det er ikke det. Slutt å tenk det!!
Jeg opplever i mange tilfeller at folk gjør ting for meg som selvfølgelig er ment godt, uten at jeg opplever det de gjør som noe positivt for meg. Det betyr liksom ikke noe for meg. Og er man takknemlig for noe man egentlig ikke bryr seg om?? Nei.... man er jo ikke det.
Så et lite hint til alle dere der ute som går rundt og tenker at dere ønsker å gjøre andre godt:
bruk litt tid først da på å finne ut hva som egentlig blir sett på som fint og bra for den dere skal gjøre det for.

Fakta spiller egentlig sjelden noe rolle. Det er følelsen som spiller noe rolle.
Det spiller ikke noe rolle hvor mye du måtte betale for den siste bilen din, dersom du hadde en veldig god følelse. At bilen du kjøpte mest sannsynlig var verdt 10000 kr mindre enn du gav hadde jo ingen betydning dersom du dro avgårde med en god følelse inni deg.

Dette innlegget var ikke veldig godt skrevet, men dersom du forstod en brøkdel av hva jeg mente, så sparte jeg deg kanskje for en gang å stå der og ikke forstå hvorfor andre ikke satt pris på den gode gjerningen du gjorde....

til overflaten for å trekke luft igjen.....

Etter noen mnd med dårlig nattesøvn og vekttap pga ny tilværelse som singel, begynner nå livet å ta form igjen. Utifra bloggens navn "livstegn fra bygda" har det ikke vært riktig å blogge i denne perioden fra singellivet startet i januar, nettopp grunnet at det ikke har føltes som noe liv. Skal man da vise livstegn når alt rundt kjennes dødt??
Hadde det ikke vært for at tiden automatisk gikk videre har faktisk tiden føltes litt stillestående.
Det er når man blir klar over at omstendighetene som er rundt en faktisk går videre at man forstår. Det er da man forstår at man ikke kan sitte stille selv og bare se på, og syntes at livet er kjipt. Det er når man ser at hestehoven presser seg opp gjennom asfalten, at man forstår at man må ta i et tak selv for å se "dagens lys"igjen.

Men våren bringer ikke bare hestehov. Dagens melding sendt fra ligningskontoret lyder på: 7469,- i restskatt. Fins det noe dårligere oppfinnelse enn restskatt. Føler man at restskatt er en rettferdig måte å betale tilbake det man har betalt for lite året før på?
Restskatt er et effektivt middel staten har for å drepe glede og arbeidslyst. Det føles ihvertfall slik akkurat nå.

Nå skal jeg spise middag, og på menyen står det kyllingwok m/grønnsaker og en bismak av restskatt....!!!!

snart jul

Endelig snart jul, og tiden der uttrykket "slappe av med familie og venner" blir misbrukt på det groveste. Hvem kan med hånden på hjertet si at de har slappet helt av etter en ukes julestri??

Som nyter av andres bakte kaker og julemat er julen for meg en super høytid.
Mange mener jo at det er så utrooolig koslig å møte igjen gamle klassekamerater som er spredt for alle vinder ellers i året. Har ikke de fleste merket at etter "hvordan går det da" og "hva driver du med ellers", så stopper det liksom opp.....
Gaver handles inn i stort kvanta. Sjelden trekkes vel kortet så hyppig som det gjør imot jul.

Julestemning...? Hva menes egentlig med julestemning.....? Er det når den vanlige bordduken er byttet bort med en rød og gullkantet duk at julestemningen senker seg? Eller må snøen ligge som et hvitt uskyldig teppe før vi kan tenke at julen er her...I forhold til klimaendringen som er iferd med å gjøre seg gjeldende her på østlandet kan man vel antakelig se langt etter snø før utover i februar.

For andre kommer jo julestemningen først i januar når man kan handle gaver for alle gavekortene julenissen kom med, og at man i tillegg kan handle marsipanpølser til halv pris må jo sees på som en bonus!!

Tradisjoner er vel et ord som hører julen til.
Alle har tradisjoner i julen.
Selv starter jeg tradisjonene den 23. desember under tittelen "et lite glass til jul".
Dette er kvelden da glassene fylles med ønsket drikke, og hvor man utover kvelden kan pakke inn gaver som skulle vært pakket ferdig for lengst.... Man kan kalle det en siste sjanse til å gjøre seg klar til julestria.

Bildet over viser jo en av de største utfordringene jeg hadde sist jul. Det var intet mindre enn å pakke inn 2 lykter. Men tradisjonen "et lite glass til jul" var heldigvis redningen, og klokken 02.50 på natten var siste gave pakket inn. Og fins det noe mer koslig enn å ligge henslengt i sofaen med kamerater på julaften, mens Knut Risan år etter år lever seg inn i historien når han dubber Askepott. Det er tradisjon det!!!